Skipperens bekymringer

Når jeg ikke er skipper på Friskus, men får betalt for arbeidet mitt, lever jeg av å bekymre meg for ting som kan gå galt selv om det ikke er meningen at det skal gå galt. Det er kanskje ikke så rart at jeg derfor bekymrer meg en del i skipperrollen også. Forskjellen er bare at om bord på Friskus har en høyere andel av bekymringene en tendens til å slå til, selv om det er som med «vanlige» bekymringer; de fleste blir det ikke noe av. Her er en oversikt over noen av de største bekymringer så langt:

 

Vil vi nå fram til Kanariøyene i tide?

I alle fall siden vi var i Spania har jeg bekymret meg for dette. «Toget» av norske båter gikk fra Lisboa på en god værmelding i slutten av september, men siden vi hadde en hyggelig avtale ble vi igjen en uke til. Dette førte igjen til at vi satte seil mot Marokko en dag for tidlig, og at vi da vi endelig tok steget etter ytterligere en dag i hvilehavn, fortsatt ikke hadde et så godt værvindu som skipperen liker. Det gikk jo ganske greit, men vi var langt utenfor min komfortsone. Videre fra Mohammedia reiste vi videre til Agadir i nok et ikke ideelt værvindu, men vi har kommet fram hit greit også. Vi håper nå på gode forhold for den siste etappen til Kanariøyene, og tror vi skal klare å være der til 1. november.

 

Gror det på propellen?

Badevannet har siden vi forlot Norge stort sett vært mellom 16 og 18 grader. Det har derfor ikke vært særlig fristende å dykke under båten for å følge med propellen med tilhørende sinkanoder. Jeg har derfor bekymret meg for at vi må ta opp båten på Kanariøyene, noe jeg jo har fått et litt mer anstrengt forhold til etter fjorårets fadese! I Mohammedia lå forholdene imidlertid til rette: relativt klart vann, godt lys, rolig båt, rolig vann og i alle fall 19 grader i vannet. På med våtdrakt, svømmeføtter og dykkemaske og jeg kunne heldigvis konstatere at det var lite groe på båt og propell, og nok igjen på sinkanodene. Vi håper å kunne vente med å ta opp båten til våren 2016 i Karibien og ta en vårpuss der etter «vanlig» kalender.

 

Holder autopiloten hele turen?

Autopiloten har i grunnen knirket helt siden vi hentet båten etter reparasjonen i mai. Og er det noe skipperen ikke liker, så er det knirk! Utallige ganger har jeg skrudd opp og inspisert, smurt så godt jeg kan og konferert med Naytech på Høvik (som for øvrig har ytt veldig god service). Status er at jeg fortsatt er bekymret, men at det ikke har gått i stykker ennå (og knirkingen har blitt litt redusert).

 

Løygangen brakk!

Dette er en ny bekymring. Hanse 445 er dessverre konstruert med tulleskjøte foran sprayhooden uten løygang, noe som resulterer i nærmest null kontroll på akterliket, store bøyekrefter i bommen og derfor også stor sjanse for bombrekk. I sammen med min kjære bror har vi derfor pønsket ut en hjemmelaget løsning med en løygang under enden av bommen. Vinteren 2012/13 lå vi mange timer (og bannet en del) da vi monterte et sirlig system av understøtting av denne løygangen. Deretter brukte vi mange timer på å teste ut dette i regattaer før vi ble trygge på at løsningen funket. På turen fra Mohammedia til Agadir røk imidlertid plutselig løygangen i 3 m/s da vognen var helt ut i bordet (der skruene ble røsket løs). I skrivende stund jobber With Marine (som også har bidratt med utmerket service) med å framskaffe ny skinne som skal sendes til Kanariøyene med mine foreldre, så vi krysser fingrene. 

Her er løygangen reparert igjen, men man ser bruddet mot venstre.

 

Storseilsvognene svikter!

 Plutselig en dag begynte jeg å finne kuler fra kulelagrene til storseilsvognene på dekk. Det er jo ikke akkurat drømmesituasjonen… Jeg undersøkte vognene og fant ut at den øverste vognen hadde mistet kulene, men det så ut til at det skulle fungere likevel. Etter den neste turen kan jeg imidlertid konstatere at så ikke er tilfelle, for vognen og beslaget i toppen er vridd løs og vi må ha nytt. Igjen er With Marine satt på saken og vi krysser fingrene for leveranse til Kanariøyene.

Øverste vogn til storseilet er vridd og ødelagt

 

Holder styresystemet?

Dette har jeg egentlig ikke noe grunn til å bekymre meg for, men må nok sees litt i sammenheng med autopiloten. Knirkingen i autopiloten føles i rattet og derfor trodde jeg lenge det var styringen det var noe galt med og ikke autopiloten. Det er fortsatt litt slark i det ene rattet, men det er bare av typen som Elisabeth himler med øyene over, så det er nok ikke så farlig. Holder likevel et øye med det og holder også bekymringen varm.

 

Hvor mange ganger skal jeg egentlig måtte reparere påhengsmotorene?

Vi har med to joller og derfor også to påhengsmotorer, er 3,5 hester, og en 5 hester. Dette litt for å ha redundans, men også for at barna trygt skal kunne ta jolla til stranden mens vi er igjen i båten. Disse motorene er veldig følsomme for vann, salt og skitt i drivstoffsystemet, og jeg har derfor ikke tall på hvor mange ganger forgasserne har blitt demontert, renset og satt sammen igjen. Heldigvis er det gammel teknikk uten mye elektronikk, så dette er av typen som «selv far kan» (altså jeg), selv om jeg ikke er noen god mekaniker.

Jeg skal passe meg for å nevne hva jeg ikke bekymrer meg over av tekniske systemer for da får jeg vel det bare igjen. Likevel er jeg glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for viktigere temaer – slik som om at kona og barna har det bra, at vi har mannskap for Atlanterhavskryssingen, om reparasjonen av båten var bra nok eller om sikkerhetsutstyret er bra nok. Jeg reflekterer imidlertid over at det som er nevnt tross alt er ganske langt opp i Maslows behovspyramide. Særlig her i Afrika er kontrasten fra vårt norske liv til deres hverdag slik at f.eks. storseilvognproblemer er som små å regne.

Med ønske om litt færre faktiske bekymringer og litt bedre evne til å leve med dem seiler vi snart over Atlanteren. Men først er det kamelridning i Afrika!

Frode sjekker om det har blitt noen skade i toppen av masta også.....