Sandy Island

Det var stor stas å få besøk av Farmor og Farfar. Barna klarte å holde seg våkne til de kom kl 23, med det resultat at spesielt Silje, var ganske så slapp dagen etter. Første da ble en akklimatiseringsdag både for bølger, tids- og temperaturforskjell på svai i Prickley Bay. Som vanlig er vannet 26-27 grader varmt og i lufta veksler det mellom 25 og 30, noe som jo er ganske stor forskjell fra vinter Norge.

Endelig sammen med Farmor igjen

Alle sammen sammen.

Neste dag feiret vi Øyvind som ble 8 år, med flagg og pakker på morgenen. Det som slo best an var HotWheels bane og ny dykkemaske, vi skal nok få god bruk for begge deler.

Yesss! Hot Wheels

Første seiletappe gikk opp mot Carriacou igjen. Ettersom Farfar liker godt å fiske, slang vi ut snøret med en gang vi rundet sydspissen av Grenada. Det var knyttet stor spenning til om vår favoritt fiskekrok, en liten blå blekksprut, ville gi noen fangst denne ene dagen vi skulle seile langt med besøket vårt. Og kroken infridde; snøret ble plutselig dratt ut med en voldsom fart, og vi sakket farten i båten og begynte å sveive inn. Fisken kjempet hardt, men Farfar og Øyvind fikk dratt den nærmere og nærmere. Plutselig kom et nytt kjemperykk, og vi lurte på om linen ville ryke, men kjente fortsatt motstand og fortsatte å dra inn. Synet som møtte oss da vi så hva vi hadde fått kommer til å sitte i som en opplevelse for livet; opp av vannet kom en flott tunfisk, det var bare en feil, den manglet kroppen!! Fra hodet som satt igjen på kroken anslo vi den til å ha vært ca 60 cm lang, og fra tannmerkene på det samme hodet antok vi at det måtte være en ganske så stor fisk som hadde slukt den flotte tunfisken vår i et eneste jafs…….. Jeg tror nok at Farfar var den som ble mest skuffet over den manglende spiselige delen av fisken, men vi velger likevel å krysse av på listen over at vi har fått en tunfisk også.

Hvem tror du tok tunfisken vår??

Idyll på dekk

Kroken kom seg raskt uti igjen, og i løpet av turen fikk vi opp to flotte lange fisker. Vi måtte undersøke litt hva sklags fisker det var, men endte på at det var Barracuda, noe som ble bekreftet da vi så tanngarden til fisken-slett ikke noe man har lyst til å bli bitt av. 

 

Farfar med Barracudaen

Da vi kom fram til Sandy Island, ble det bading og bursdagsmiddag før vi inviterte Carisma og Vitesse på kakeselskap. Det ble som vanlig et hyggelig selskap, og Øyvind gleder seg veldig til å innløse gavekortet han fikk av Vitesse på mye kjøring av Romperister med sterk jolle, og is!!

Bursdagsselskap for Øyvind 8 år!

Snorkling og bading er stas!

Sandy Island er akkurat det- en øy full av sand og palmer. Øyvind og Silje begynner å bli like ivrig som sin mor på snorklinga, så de ble med bort til stedet som var avmerket i boka som bra snorkling. Etter å ha snorklet på Tabago Cays som er et av verdens topp 5 (?) steder, blir man jo litt kresen, men vi så mange fine fisk og koraller her også. Jeg er også ganske stolt av at barna klarte å holde seg rolige da vi så en liten hai på omtrent en meter svømme rundt under oss. Vi fikk sett godt på den før den svømte rolig videre, og Øyvind og Silje er nå så stolte som det går an for de har sett HAI på ordentlig!! Stranden her er jo heller ikke så verst, men et eget «barnebasseng» avgrenset av en korallvegg ut mot havet. Pass opp for skrytebilder under:

Sandy Island sett fra første salingshorn

På stranda

"Barnebassenget"

Vi ser på Eremittkreps som det var supermange av he.

Farmor og Farfar hjalp til å plukke kokosnøtter

Og så drakk vi kokosnøttmelk på badeplattformen

Vi har blitt vant til å drikke lunkent vann. Dersom maten vår skal holde seg så lenge som den må nå (det er lenge til neste gode butikk) kan vi ikke ha all drikken i kjøleren. Men det er utrolig hva man blir vant til, og når vannet drikkes under palmene mens 4 fileter av selvfisket Barracuda koser seg på grillen, gjør det ikke så mye.

At vannet er lunkent glemmes fort på et sånt sted

Solnedgang over Sandy Island, Carriacou

Skipperens bekymringer del II

Som før nevnt hører det skipperens "plikter" å bekymre seg litt, så her kommer en oppdatering på bekymringene:

Autopiloten

Den oppmerksomme leser husker kanskje at autopiloten allerede ut fra Leangbukta kranglet litt og at problemene gradvis tiltok helt til slutten av Atlanterhavskryssingen. Da vi ankom St. Lucia tok jeg mot til meg og begynte å skru den fra hverandre. I og med at Navytech på Høvik hadde rådet meg til å IKKE gjøre dette "annet enn i desperasjon" hadde jeg ikke særlig håp (men var altså ganske nær desperasjon). Med god hjelp fra Atlanterhavsmannskap Will fikk vi omsider åpnet den, selv om det innebar diverse skruing og at to av boltene måtte borres opp. Inni den er det et salig virvar av tannhjul, men vi klarte å ikke miste noen, og renset og smurte godt. Spenningen var stor da vi prøvde den på vei ut av Rodney Bay igjen, og etter noen dager med seiling kan vi nå med stor tilfredshet konstatere at: 1: Knirkingen er borte, og 2: Clutchen kobler seg nå ut igjen med en gang når den skal. HURRA!!! Har spart 30 lapper på en ny autopilot og skal prøve å overbevise Elisabeth at det selvfølgelig bør brukes på et fint seil når vi kommer hjem. Har i alle fall stor tro på at autopiloten nå altså varer hele veien hjem og lenger enn det.

Autopiloten er skrudd opp og sammen igjen

Salingshornet

Da vi ankom St. Lucia tok vi en grundig inspeksjon av riggen en av de første dagene og fant da en liten sprekk i det ene salingshornet. Dette var både litt overraskende og selvfølgelig veldig irriterende. Salingshornene ble ikke byttet etter at båten falt, og jeg er ganske sikker på at sprekken har opprinnelse fra denne hendelsen. Sprekken var kanskje 1 cm lang og overhodet ikke kritisk, men når man først har fått en sprekk, legger i alle fall ikke jeg ut på returen over dammen uten å utbedre den. Etter en del undersøkelser om hva som går an å få tak i her omkring skjønte vi at vi måtte bestille nytt salingshorn fra Norge. Som alltid fikser og ordner With Marine til min fulle tilfredshet, og 1 uke før avreise til Friskus for mine foreldre (som skulle ta det med som spesialbagasje) ble de hentet. Da oppdaget vi at lengden på godt over 2 meter godt kunne tas med på Norwegian sitt fly til London, men British Airways ville ikke ta det med videre fra London… Stønn!!!

Nye løsninger ble vurdert; både å sende det som flyfrakt med samme fly som foreldrene mine, og tilsvarende løsninger som spesialbagasje eller flyfrakt med flyet til vårt neste besøk som kommer med Air France og Air Caribes via Paris. Etter mye om og men ser det nå ut til at DHL får fraktet greiene fram til Martinique, så vi ber alle lesere krysse fingre og tær og håpe at det faktisk kommer fra dit.

Utsikten fra toppen av masten

Prickley Bay på Grenada.Her har vi godt med selskap :)

Groing på båten

Det er jo ganske varmt i vannet her, så det gror voldsomt under båten. Har stoffet båten med VC17, et valg jeg er sånn passe fornøyd med. I det er det kobber som skal hindre groing, men det ser ut som om kobberet begynner å bli brukt opp noen steder. Før vi dro regnet jeg med å ta opp båten i løpet av Karibien-oppholdet, men velger nå heller å vente til vi kommer hjem, da det på ingen måte er så billig som jeg hadde trodd (det er nærmest norske priser). Resultatet er nå at jeg ofte får en god treningsøkt med å dykke under båten for å vaske vekk groe. Har fått en slags stang som heter "Skrubbings" som er beregnet på å bruke fra brygga, men den passer nok bedre for norske forhold. I tillegg fikk jeg leid dykkerutstyr for en billig penge, fikk skrubbet propellen og byttet sink, så ser an litt hvordan det blir framover.

Frode renser propellen

Andre bekymringer

Ut over dette har skipperen i grunnen ikke så store bekymringer om dagen. Det er noen småbekymringer som:

-          Skal jeg nå ikke snart slippe å måtte skru opp forgasseren på jollemotoren enda en gang?

-          Mon tro hvor lenge vaskemaskinen holder, den som til tider blir kjørt dag og natt med alt fra sengetøy til genoaskjøter?

-          Kan ikke barna snart lære seg å henge opp vått badetøy i stedet for å legge det i en haug?

-          Hvorfor har jeg glemt å legge en øl i kjøleboksen?

…men tror ikke dette kvalifiserer til at noen syns særlig synd på meg.

Jollemotoren skrus opp-igjen og igjen

Langturlivet er i grunnen ganske bedagelig om dagen. Om vi har vært i en havn mindre enn en uke syns jeg at vi har vært der kort, så da har vi vel kommet inn i livsstilen.

Utsikt fra middagen i cocpiten

Vi har kommet på hele forsiden av "Compass", det månedlige magasinet for seilere i Karibien.

Frode og Elise prøver Hobie Cat

Elise styrer!

Bilder fra Grenada

Ikke så langt innlegg idag, men noen smakebiter fra Grenada. Om du vurderer å dra på ferie til Karibien og være på landjorda, er Grenada foreløpig den øya vi vil anbefale!

Det blir mye bading når vi ligger for anker. Her hopper Elise fra baugen

Det er  stort sett Øyvind som kjører jolla, og han er snart like flink som pappa.

Concord waterfalls. fint syn og avkjølende temperatur i kulpen under.

Enda en fantastisk utsikt, nord på Grenada.

Sand, vann og palmer. Man trenger ikke så mye mer ;)

Sandskrift

Soloppgang over hotellet innenfor oss.

Film: Desember i Karibien

Desember i Karibien- den julen vi kommer til å huske best fordi den var så anneledes enn alle de andre julene vi har hatt, og kommer til å ha hjemme :)



Desember i Karibien from Elisabeth Brattum on Vimeo.

Carriacou og Grenada

Neste stopp på veien var øya Carriacou. Her stoppet vi først i en bukt for å sjekke inn i nytt land; Grenada. Inn-og utsjekking fra de forskjellige landene er en omstendelig prosess( Som Frode heldigvis tar seg av) men bare man beregner god tid og smiler på alle de 3 kontorene man mp innom for å få stempler i de samme papirene, så går det i hvert fall så fort det kan.

På vei videre seilte vi forbi Sandy Island. Der var alle palmene like høye siden de hadde blitt plantet samtidig etter at orkanen Ivan røsket opp all vegetasjonen på øya. Jeg håper vi kan få til et stopp på denne øya på vei nordover igjen.

Tyrell Bay er en svært beskyttet havn, der man kan ligge trygt selv om det blåser storm. Er det riktig ille, åpner de til og med naturreservatet som er en mangroveskog formet som en S litt lenger inn, og så kan man ligge i en helt beskyttet lagune. VI var på jolletur til mangroveskogen, og så hvordan stormen hadde ødelagt noen båter som dessverre bare var blitt lagt igjen. VI har sett flere eksempler på at det er for dyrt å rydde opp gamle vrak, så de blir liggende å forsøple til de faller fra hverandre. Nok om det. Vi hadde tenkt å gå inn til den lille marinaen for å kjøre noen vaskemaskiner, de forsikret oss om at det var dypt nok i massevis, og vann og strøm hadde de også. Heldigvis dro Frode av gårde i jolla for å sjekke dybden selv, og han kom til kun 2 meter. Det blir i snaueste laget for Friskus som sitikker omtrent 2,3 med alt stæsjet vi nå har om bord. Så da ble det ingen vaskedag, men skole og bading isteden.Huff!!

Vi har hørt mye om «Boatboys» ( folk som kommer og skal selge deg alt mulig rart) før vi kom til karibien, men nå når vi er her ser vi ikke så mange av dem. Her kom det imidlertid to godt voksne menn kjørende i en liten jolle, som aldri hadde blitt satt på et vann i Norge. Motoren deres lignet heller ikke på noe jeg har sett der hjemme noen gang. De lurte på om vi ville kjøpe hummer eller rom, men vi hadde jo prøvd hummer noen dager før, og vi har fremdeles ikke åpnet romflaken vi fikk da vi ankom St. Lucia. Men middag hadde vi ikke denne dagen, så da vi spurte om han kunne skaffe oss noe fisk, viste han fram en feit, men for liten Red Snapper. Det var for lite til en middag ofr oss 5, men om vi kunne gi ham en time, skulle han få tak i mer. En time senere kom han tilbake, men flere fisker, og jeg tror han var en førnøyd mann etter vi hadde betalt, selv om vi prutet. Han spurte til slutt om vi var interessert i en sightseeing på øya, og ettersom det alltid er spennede å dra på tur med de lokale, avtalte vi å møtes neste dag etter at han hadde bekreftet at han hadde plass til oss alle i bilen.

Neste dag kl 10 møtte vi ham som avtalt, men vi ble fort lange i maska da han viste oss bilen sin. Det var en gammel skranglekasse av noe som lignet på en Jeep med 4 seter. Da han så at vi ble litt avventende sa han at dette var jo ikke noe problem; Frode kunne jo sitte foran, og jeg og de 3 barna kunne sitte på de to setene bak!  I 2,5 time, uten noe form for lufting. Tror nok ikke det, nei !! Han fikk høflig beskjed om å enten finne en annen bil vi kunne godta, eller så fant vi en annen guide.

5 minutter senere kom en minibuss med en rastafariman med et stort smil kjørende å lurte på om vi ville være med på tur rundt øya. Bilen var fremdeles ikke norsk standard, men kunne godtas, da det var et helt sete til hver( man lærer seg å senke kravene etter hvert ; )  Bbilbelte og bilstoler vet de ikke engang hva er.Det ble en fin tur, om enn litt lang. 2,5 time  ble til 4, så vi følger vi kjenner Carriacou godt nå. Høydepunkter var å smake på mandler rett fra treet, kjøpe kokosnøtt på markedet, og få forklart forskjellen på hvordan man bruker dem i de ulike modningsstadiene, se på utsikten fra en gigantvilla under bygging og mye mer.

Utsikt til Sandy Island

Paradise Beach på Carriacou

Her får vi smake på en passé moden kokosnøtt( det er ikke så let å finne selv!)

FLott utsikt fra toppen av Carriacou

Gammel idyll

Øya er kjent for trebåtbygging, her med et stort stålvrak i bakgrunnen

Etter en rolig og flott seilas til Grenada, der jeg faktisk fikk ligge på dekk og lese bok i flere timer, kom vi endelig til en ordentlig Marina der vi komme få gjort nødvendig «husarbeid» Det er relativt langt mellom denne typer marienaer på denne siden av Karibien, så jeg er sjeleglad både for watermakeren vår og for vaskemaskinen. Etter to intense dager med vaskemaskinen gående døgnet rundt, var alt tøyet rent igjen.  På vei ut på svai igjen traff vi på Carisma, og barna fikk lekt litt sammen igjen. Vi tok følge videre rundt odden til Prickley Bay, som også er veldig beskyttet mot svell og er en rolig havn der mange legger igjen båtene sine når de skal hjem og for eksempel jobbe noen måneder. Her har vi hatt noen fine dager med bading, skole, flotte solnedganger og koselige lesestunder.  Vi blir på denne siden av Grenada til Farmor og Farfar kommer på besøk i neste uke.

Friskus som tørkestativ

Frode og Silje leser bok I solnedgangen.

Solnedgang på Grenada

 

 

Film: Vår seilas over Atlanteren

Her kan dere se en liten film om hvordan vi hadde det på seilasen over Atlanteren. Det er vanskelig å fange store bølger og mye vind på film, men et lite inntrykk får dere ihvertfall:)



 Friskustur: Seilasen over Atlanteren from Elisabeth Brattum on Vimeo.

Romjul på Grenadinene

Det er mange forskjeller på Europa og Karibien, en av dem er frekvensen på god nettilgang og delvis også telefonforbindelse. Jeg får derfor ikke oppdatert bloggen så ofte som jeg ønsker, men jeg forsikrer dere om at vi har det bra, og nyter dagene på de fantastiske øyene vi nå besøker.

Vi ble på Bequia noen dager etter julaften, skjønt julen var for vår del over 1. juledag. Det er ikke så mye som lager julestemning her, med mindre man iherdig lager og opprettholder den selv. Det kom etter hvert flere norske båter, og vi hadde noen hyggelige timer på stranden, og på strandrestauranten som vi lå ankret utenfor. En liten tur i Bequia «by» fikk vi også, butikken var ok, men kjøtt fantes kun i frossen variant, og det er til tider vanskelig å se hva som faktisk er inni posen, For å finne pålegg, eller noe som kan fungere som det, må man bruke fantasien, eller kjøpe Brie til 90(!) kr i gourmetbutikken. Fruktmarkedet var en hyggelig opplevelse, de godtok prutingen min, og jeg tror begge parter var fornøyde med dagens kjøp av sunne saker. 

Man må jo ha noe pålegg på rundstykkene;)

29 desember arrangerte og inviterte Vitesse alle  norske til  hummergrilling på Tobage Cays. Det er slett ikke noe dumt sted å være (vi var der da vi leide båt i 2004), så vi takket ja, og satt baugen sørover. Tobago Cays utgjøres av tre små øyer omgitt av et hesteskoformet korallrev. Vannet er klart og lyseblått, og rett som det er kommer det en skilpadde svømmende forbi. Vi fikk prøvd snorklene igjen, og det var stor stas da vi lenge kunne ligge i vannet og betrakte to store skilpadder som spiste og koste seg.

Det var 55 påmeldte til den norske grillingen, som startet med sandslottkonkurranse. Alle båtene gjorde en iherdig innsats, og vinneren ble kåret under middagen. Det var svært kortreist mat vi spiste. Hummeren(Longusten) så vi selv da vi snorklet dagen etter. Det var deilige salater til, og ikke minst frityrstekt bananskiver-veldig eksotisk for oss nordboere. Takk til Vitesse for arrangering, og til Live Edge, Sun Trip, Carisma, Grace, Overseas Express, Santa Cruz,og Tamara for deltagelse :)

Vårt bidrag i sandslottkonkurransen

Elise har klart å komme seg opp i en kokospalme og plukket en kokosnøtt.

.......og Lillesøster skal selvfølgelig ikke være noe dårligere!

Det skal nevnes at fordi Tobago Cays kanskje er den største perlen i Karibien, så har selvfølgelig masseturismen også funnet veien hit. Her kommer hurtigkatamaraner og store cruiseskip og lesser av turister, som slikker sol og spiser lunsj, før de skipes tilbake på kvelden. Om man vil ha en sandstrand for seg selv er ikke dette stedet å dra.

Et nydelig sted om kvelden når alle dagsturistene har dratt

Når det er sagt, så er snorklingen på revet helt fantastisk. Vannet er klart, fiskene er mange og fargerike, og selv om de ser en del snorklere svømmer de ikke unna. En i følget vårt så en hai på 1,5 meter, men den gikk jeg glipp av, gitt.  Silje og Elise ble også med på snorkletur utpå korallrevet, jeg synes det er morsomt å vise dem verden under vann.

Livet på svai, er ikke som på land, og overraskende nok er det Frode som har slitt mest med at båten beveger seg når vi ligger for anker. Det er til tider mye svell og bølger fra Atlanterhavet, men jeg og barna er nå så herdet at vi ikke merker det før vi mister balansen. Selv Elise nevner ikke noe om sjøsyke nå. Frode vi likevel videre til noen bukter han har sett seg ut og tror er «svellfrie», så vi får dra innom dem og se.

Nyttårsaften ble tilbragt i Salt Whistle Bay på den lille øya Myreau. Den ser ut som på postkortene, bortsett fra at bukta er proppfull av båter, men sånn er det bare når man er på tur i høysesongen. Kiterene hadde også funnet frem hit, de fleste hadde stålkontroll, noe man må ha når man kiter inimellom ca 50 båter som alle beveger seg. En av dem hoppet til og med over øya (!) der den var som smalest. Kvelden ble feiret stille og rolig i båten, men Taco, Oreokake og lyspinner til barna kl 19, da det var nyttår i Norge.

Myreau

Den gamle kirken på toppen av øya

Nyttårsaften ble feiret ombord med "lyspinner"

Fin strand, ja!

Neste stopp var Union Island, mest for å sjekke ut av landet «St Vincent & the Grenadines». Det er flinke til å lage arbeid til folk her, for denne gangen måtte Frode også gå til 3 kontorer, lokalisert på ulike steder, for å få de rette stemplene i papirene. 

Men så fant vi vår lille perle. På den bitte lille øya Petite St Vincent, den som Frode egentlig ikke ville til, men som vi bare skulle bortom å se på, DER var det ikke så mange andre båter, og stranda, som var full av palmer og andre skyggegivende trær, hadde vi nesten for oss selv. Øya er privateid, og det ligger en luksusresort her. Det vil si, det er ikke noe høyt, fancy  hotell, men stråhytter og mer moderne hytter, pent plassert inn i terrenget.  Vi som kommer i båter kan bruke stranda i midten (den som ikke rakes hver morgen), restauranten og strandbaren. Dermed føler vi egentlig at vi er på litt luksusferie, bare at vi sover i båten. Neste gang vi har god tid på nettet skal vi jammen sjekke hva det koster å bo her, sånn bare for moro skyld!

Barna og båten foran Petite Martinique

På Petite St. Vincent hadde vi strande for oss selv

Deilige( og dyre) drinker i strandbaren

I could get used to this!