Kameltur og niqab

Et av hovedpoengene våre med å dra til Marokko istedenfor Madeira, var å kunne oppleve noe helt annerledes enn det vi kommer til å se resten av denne seilturen. Vi har nå kommet til Agadir, etter en seilas på to døgn fra Mohammedia. Turen gikk fint, men kun for motor, så det føltes veldig stille da vi endelig kunne skru motoren av da vi kom inn i 05-tiden om morgenen. Det var veldig spesielt å ankomme Agadir i mørket, for her blir hele fjellsiden lyst opp av arabisk skrift, og vi har blitt fortalt at det betyr «Velkommen til Agadir». Marinaen her er fin, det er vann og strøm på én av bryggene, men moloen er ikke så stor, så det er mye svell. Rundt marinaen er det et fint boligstrøk, og flere dyre butikker og restauranter. Vi har derfor holdt oss mest i båten;) Vi har hatt følge med SY Finn hele veien, og de klarte å finne ut at her var et flott svømmebasseng til bruk for bla marinaens gjester. Slett ikke verst med en dag ved bassenget etter 2 døgn i sjøen.

Denne fjellsiden er prydet med lysende skrift ved innseilingen til Agadir.

Så var dagen endelig kommet for kameltur. Etter noen timer med Friskusskolen, der dagens naturfagstimer var om ørken og kameler, ble vi hentet i en gammel Skoda av en veldig blid mann presis kl 14 som avtalt. Her er det bare å legge bort alle norske tanker om barnesikring og annen sikring. Er det plass går det bra, og det var tross alt bilbelter der! Etter å ha kjørt ut på landsbygda, blant annet igjennom «Banana Village» stoppet han plutselig på noe som lignet på en øde busslomme. Hm, dette var da litt merkelig tenkte vi, men mannen pratet og pratet på godt engelsk, og plutselig kom 3 stooooore og høye kameler gående. Eller dvs det viste seg jo å være dromedarer, for de hadde bare en pukkel under salen.

Kamel eller Dromedar? En opplevelse var det uansett!

 Det var med svært skrekkblandet fryd barna satte seg opp på kamelen. Øyvind og Elise red sammen, og Silje satt med meg første del av turen. Når en kamel reiser seg opp reiser den rompa først, det er derfor viktig å holde seg godt fast og lene seg bakover, ellers  blir det en kort tur. Heldigvis kom alle seg trygt av gårde, nedover mot stranden.

Skrekkblandet fryd når kamelen reiser deg

Det var mange på stranden i dag. Vi passerte mellom barn som spilte fotball, så på alle surferene, familier på søndagstur, og alle de, for oss svært uvante bekledningene for kvinner. En ting er nå å ha på heldekkende plagg i byen, men å vasse rundt i bølgene totalt tildekket fra topp til tå blir litt vrient å forklare for barna. «Hvorfor har damen på seg alle de klærne når mannnen ved siden av har shorts og t-skjorte?»»Blir det ikke veldig varmt for henne?» «Kan hun se noe inni der, eller er hun blind?» Mamma, hvordan kan du vite at det er en dame» «Hvorfor velger damen å ha på seg sånne klær?» Ja,ja vi prøvde å svare så godt vi kunne, men en leksjon i kulturforståelse og toleranse ble det i hvert fall.

Dame i niqab og mann i shorts.......

Da vi hadde ridd langt, og lenger enn langt, ja det føles faktisk sånn etter en times tid på kamelryggen, kom vi til enden av stranda. Her fikk vi gå av for å ta noen bilder med kamelene. Guidene var også veldig behjelpelige med å ta bilder og video hele veien, så vi har mye bildemateriale å velge i.

Familien Brattum på høsttur i oktober!

Silje i salen.

Guidene var svært behjelpelige med bilder

Så var det opp på kamelryggen igjen, vi byttet om litt på hvem som satt sammen, og gikk mot den tørre lille skogen som var der. Her så vi kaktuser og trær som hadde vokst sammen til kratt, og Øyvind ville helst laget seg en liten trehytte her. Kamelen jeg og Øyvind satt på stoppet opp for å ta seg noe å spise av en busk, noe som skapte mye latter og enda flere spørsmål. 

Nam, den busken var grønn og god!

Da vi (endelig) kom tilbake til utgangspunktet var vi alle ganske møre i ryggen og ridemusklene, og det var deilig å sitte på ekte plaststoler igjen. Her fikk vi servert ekte marokkansk te og kake, og det smakte godt, det, hadde det bare ikke vært for at vi så hvordan oppvasken ble gjort i den lille hytta på stranden. Det var nok greit at svigermor ikke var med og spis middag her…. Turen vår skulle også inneholde grillmiddag, og vi var svært spente på hva vi ville få servert. Vi trengte ikke å være nervøse lenge, for det tok ikke lang tid før det kom et fat med nygrillet kylling, salat og brød. Det eneste bestikket vi vikk var en skje hver(vasket opp på samme måte som alt det andre), så her var det bare å spise mest mulig med hendene, og satse på at immunforsvaret vårt faktisk er såpass bra som vi tror det er. Maten smakte godt, og etter å ha fått et fat med lokal frukt til dessert ble vi kjørt tilbake til marinaen igjen. Så gjenstår det bare å se i morgen, hvor hysteriske vi skal være neste gang vi får servert noe utenfor de norske hygienestandardene ;)

Jeg tørker av de glassene en ekstra gang, jeg.......

Skipperens bekymringer

Når jeg ikke er skipper på Friskus, men får betalt for arbeidet mitt, lever jeg av å bekymre meg for ting som kan gå galt selv om det ikke er meningen at det skal gå galt. Det er kanskje ikke så rart at jeg derfor bekymrer meg en del i skipperrollen også. Forskjellen er bare at om bord på Friskus har en høyere andel av bekymringene en tendens til å slå til, selv om det er som med «vanlige» bekymringer; de fleste blir det ikke noe av. Her er en oversikt over noen av de største bekymringer så langt:

 

Vil vi nå fram til Kanariøyene i tide?

I alle fall siden vi var i Spania har jeg bekymret meg for dette. «Toget» av norske båter gikk fra Lisboa på en god værmelding i slutten av september, men siden vi hadde en hyggelig avtale ble vi igjen en uke til. Dette førte igjen til at vi satte seil mot Marokko en dag for tidlig, og at vi da vi endelig tok steget etter ytterligere en dag i hvilehavn, fortsatt ikke hadde et så godt værvindu som skipperen liker. Det gikk jo ganske greit, men vi var langt utenfor min komfortsone. Videre fra Mohammedia reiste vi videre til Agadir i nok et ikke ideelt værvindu, men vi har kommet fram hit greit også. Vi håper nå på gode forhold for den siste etappen til Kanariøyene, og tror vi skal klare å være der til 1. november.

 

Gror det på propellen?

Badevannet har siden vi forlot Norge stort sett vært mellom 16 og 18 grader. Det har derfor ikke vært særlig fristende å dykke under båten for å følge med propellen med tilhørende sinkanoder. Jeg har derfor bekymret meg for at vi må ta opp båten på Kanariøyene, noe jeg jo har fått et litt mer anstrengt forhold til etter fjorårets fadese! I Mohammedia lå forholdene imidlertid til rette: relativt klart vann, godt lys, rolig båt, rolig vann og i alle fall 19 grader i vannet. På med våtdrakt, svømmeføtter og dykkemaske og jeg kunne heldigvis konstatere at det var lite groe på båt og propell, og nok igjen på sinkanodene. Vi håper å kunne vente med å ta opp båten til våren 2016 i Karibien og ta en vårpuss der etter «vanlig» kalender.

 

Holder autopiloten hele turen?

Autopiloten har i grunnen knirket helt siden vi hentet båten etter reparasjonen i mai. Og er det noe skipperen ikke liker, så er det knirk! Utallige ganger har jeg skrudd opp og inspisert, smurt så godt jeg kan og konferert med Naytech på Høvik (som for øvrig har ytt veldig god service). Status er at jeg fortsatt er bekymret, men at det ikke har gått i stykker ennå (og knirkingen har blitt litt redusert).

 

Løygangen brakk!

Dette er en ny bekymring. Hanse 445 er dessverre konstruert med tulleskjøte foran sprayhooden uten løygang, noe som resulterer i nærmest null kontroll på akterliket, store bøyekrefter i bommen og derfor også stor sjanse for bombrekk. I sammen med min kjære bror har vi derfor pønsket ut en hjemmelaget løsning med en løygang under enden av bommen. Vinteren 2012/13 lå vi mange timer (og bannet en del) da vi monterte et sirlig system av understøtting av denne løygangen. Deretter brukte vi mange timer på å teste ut dette i regattaer før vi ble trygge på at løsningen funket. På turen fra Mohammedia til Agadir røk imidlertid plutselig løygangen i 3 m/s da vognen var helt ut i bordet (der skruene ble røsket løs). I skrivende stund jobber With Marine (som også har bidratt med utmerket service) med å framskaffe ny skinne som skal sendes til Kanariøyene med mine foreldre, så vi krysser fingrene. 

Her er løygangen reparert igjen, men man ser bruddet mot venstre.

 

Storseilsvognene svikter!

 Plutselig en dag begynte jeg å finne kuler fra kulelagrene til storseilsvognene på dekk. Det er jo ikke akkurat drømmesituasjonen… Jeg undersøkte vognene og fant ut at den øverste vognen hadde mistet kulene, men det så ut til at det skulle fungere likevel. Etter den neste turen kan jeg imidlertid konstatere at så ikke er tilfelle, for vognen og beslaget i toppen er vridd løs og vi må ha nytt. Igjen er With Marine satt på saken og vi krysser fingrene for leveranse til Kanariøyene.

Øverste vogn til storseilet er vridd og ødelagt

 

Holder styresystemet?

Dette har jeg egentlig ikke noe grunn til å bekymre meg for, men må nok sees litt i sammenheng med autopiloten. Knirkingen i autopiloten føles i rattet og derfor trodde jeg lenge det var styringen det var noe galt med og ikke autopiloten. Det er fortsatt litt slark i det ene rattet, men det er bare av typen som Elisabeth himler med øyene over, så det er nok ikke så farlig. Holder likevel et øye med det og holder også bekymringen varm.

 

Hvor mange ganger skal jeg egentlig måtte reparere påhengsmotorene?

Vi har med to joller og derfor også to påhengsmotorer, er 3,5 hester, og en 5 hester. Dette litt for å ha redundans, men også for at barna trygt skal kunne ta jolla til stranden mens vi er igjen i båten. Disse motorene er veldig følsomme for vann, salt og skitt i drivstoffsystemet, og jeg har derfor ikke tall på hvor mange ganger forgasserne har blitt demontert, renset og satt sammen igjen. Heldigvis er det gammel teknikk uten mye elektronikk, så dette er av typen som «selv far kan» (altså jeg), selv om jeg ikke er noen god mekaniker.

Jeg skal passe meg for å nevne hva jeg ikke bekymrer meg over av tekniske systemer for da får jeg vel det bare igjen. Likevel er jeg glad for at jeg ikke trenger å bekymre meg for viktigere temaer – slik som om at kona og barna har det bra, at vi har mannskap for Atlanterhavskryssingen, om reparasjonen av båten var bra nok eller om sikkerhetsutstyret er bra nok. Jeg reflekterer imidlertid over at det som er nevnt tross alt er ganske langt opp i Maslows behovspyramide. Særlig her i Afrika er kontrasten fra vårt norske liv til deres hverdag slik at f.eks. storseilvognproblemer er som små å regne.

Med ønske om litt færre faktiske bekymringer og litt bedre evne til å leve med dem seiler vi snart over Atlanteren. Men først er det kamelridning i Afrika!

Frode sjekker om det har blitt noen skade i toppen av masta også.....

Oppdatering fra satelittelefon ( 31:54.939N 09:37.815W )

Nå er vi utenfor kysten av Marokko på vei til Agadir. Vi har følge med 3 andre båter som vi av og til kan snakke med på VHF. Hvis du kan se denne oppdateringen har den kommet igjennon via PC koblet til satelittelefonen. Elisabeth

Vi har seilt til Afrika!

Ja, nå kan vi faktisk si at vi har seilt til Afrika-for det er akkurat det vi har gjort!

Etter en fin uke i land med familien i Cascais startet vi ut med friskt mot og kurs for Marokko. Elise og jeg hadde tatt sjøsyketablett, og middagene var ferdiglaget, så dette skulle gå greit. Litt utenfor moloen møtte vi bølgene som var meldt å være "2-3" meter. Vel vi synes det var noen store metere, og ble ikke overbevist lenger utpå. Riktignok melder de signifikant bølgehøyde, men dette virket som en del mer. Vi følte etter hvert at vi ble kastet frem og tilbake i båten omtrent som filledukker, og ble sjøsyke alle som en, til tross for piller L. Valget var derfor lett om å avbryte seilasen etter "bare" 10 timer, og gå til Sines. På denne humpete veien hadde vi også fått følge av "SY Jucunda" som vi har truffet før, så det var to slitne båter som kom i havn i Sines sent på kvelden.

Vi valgte å bli i Sines en hel dag, og fikk sett oss litt om i byen sammen med mannskapet på Jucunda på vei til butikken. Her var en gammel borg, og innimellom alt som ikke var vedlikeholdt fantes noen perler.

Fordelen med å være sammen med flere er blant annet at alle 5 kan bli med på et bilde!

Skulle gjerne tatt en kveld på denne baren.

Fin detalj i borgporten.

Flott utsikt fra borgen.

 Dagen etter hadde vi igjen gjort klart for seilas til Casablanca, og la ut kl 9,klare for 2 dager og 2 netter i sjøen. Bølgene var betydelig mindre, og utpå dagen kom det også litt vind. Etter den forrige seilasen har jeg konkludert med at bølgemeldinger er vel så viktig som værmeldinger, så da fikk det ikke hjelpe at det ble mer motor enn seiling på turen. Vi hadde "Afrikafest" på dekk dag nr 2, men potetgull og smågaver fra Mormor og Morfar. Barna lekte mye med skjermer denne dagen, og humøret var bra hos alle. Vinden hadde dødd helt ut, men vi fant ut at uansett om vi kjørte motoren på fullt ville vi ikke komme frem før det var mørkt uansett, så det ble et veldig bedagelig tempo hele dagen og natten. Denne kvelden bestemte jeg oss for å ha Friskus-kvelds-skole, så sammen med kveldsmaten i cockpiten kom det frem to bøker om stjernene. Etter hvert som det mørknet kom stjernene mer og mer frem, og de blir ganske så klare det ute på sjøen når ingen by-lys forstyrrer dem. Vi klarte å gjenkjenne noen stjernebilder før barna gikk og la seg. Veldig fint var det.

3 barn på dekk prøver å få sprut på føttene.

Sol og vind i seilet( dessverre ikke hele tiden)

Tegnetid.

Det var Frode som sto til rors da vi nærmet oss Casablanca. Han ropte opp marinaen  10 nm unna, men fikk beskjed om at der var det ingen muligheter for fritidsbåter, så det var bare å gå til Mohammedia, noen mil i feil retning. Heldigvis var vi forberedt på dette, og kalte raskt opp Mohammedia Port Control for å få en plass. Men nei da! Her er det fullt og det er nok lurest å legge seg på anker å vente fikk vi beskjed om. Det var da Frode mente at " det er nok fremdeles litt ledig vann i den havna" og jeg mente at med 3 barn om bord etter 2 dager i sjøen må det da gå an å få til noe mer enn en ankringsplass! På veien inn møtte vi en seilbåt med ARC-flagg på vei ut, som signaliserte at her var det bare å snu, men vi ville nå se det selv først. 

De hadde ganske rett de som sa at det var fullt. Havnevakten var ikke der akkurat da, så vi la oss utenpå den ytterste båten, og ble nr 3 utenfor brygga…… Etter hvert kom vakten og sa at vi ikke kunne ligge der, men det var da jeg la bort den norske høfligheten med "ja vel, jeg skal gjøre som du sier", og det endte med at vi fikk bli hvis vi betalte for 4 netter med en gang. 

Etter at alle innsjekkings og immigrasjonspapirer var ordnet gikk vi oss en tur i nærområdet. Det er litt rart å endelig være i Afrika, helt for egen maskin/skute, så vi nøt varmen og palmene og så ikke så mye på søppelet og alt det som ikke er så bra. Vi spiste lunsj på en liten restaurant og fikk smakt på de første lokale rettene. På kvelden kom "SY Finn" som vi var mye sammen med i Viveiro. De hadde også hatt en humpete tur fra Rabat og var glade for å se kjentfolk i havna.

Vi er i Afrika!

Neste dag skulle vi til Casablanca. Vi hadde tenkt å ta toget, ettersom taxiene her bare tar 3 personer. Jeg ville ikke kjøre taxi alene i en så ukjent kultur, og Frode kan ikke et ord fransk, så da virket toget som en bra løsning. Vi ville likevel spørre på kontoret om det var mulig å få tak i en maxitaxi, og jammen kjente han en som kjente en som kom med maxitaxi om 15 min :)  Det viste seg å være en hyggelig mann som ikke snakket et ord engelsk i en nesten flunkende ny, stor og fin bil. Prisen ble avtalt, og jeg måtte begynne å snakke fransk igjen. Sjåføren fortalte villig vekk om at Dubai hadde kjøpt opp alle strandeiendommene og skulle bygge hoteller og casinoer fra Mohammedia til Casablanca. For oss så hele kystlinjen ut som en byggeplass, bortsett fra det som var sand, eller slumskur som ikke var revet ennå. Det var greit å få vist barna sånn litt på avstand, at noen mennesker faktisk bor i skur av papp og plast, og få lagt inn en setning om at de kan tenke på det neste gang de har noe å klage på!

 

Vi venter på Taxi. Portkontrollen i bakgrunnen.

Sjåføren ville gjerne vise oss litt mer, og tok en stor sving utom noen fler severdigheter, inkludert jet-set strandpromenaden før han slapp oss av på Hassan II moskeen. Det var jammen et flott byggverk og er den tredje største moskeen i verden etter den i Mekka og i Medina. Den ble bygget mellom 1987 og 1991 og alle innbyggerene i Marokko måtte betale skatt for å få den bygget uavhengig av om de hadde inntekt eller ikke………Vi traff rett på en guidet tur, og fikk omvisning inni moskeen. Elise var veldig fornøyd med at vi jentene ikke trengte å dekke til håret likevel, noen jeg hadde forespeilet dem før vi dro, men skoene måtte vi ta av.  Guiden forklarte at mennene var nede og kvinnene oppe på galleriet under bønnen. Igjen noe som er litt uforståelig for våer norske barn. Det var enorme lysekroner inni moskeen, og tykke myke tepper. I underetasjen var det et flott basseng som visstnok aldri var blitt brukt……

Hassan II moskeen er et imponerende byggverk.

Flott arkitektur.

Tre små barn i ett stort rom.

Fristende, men ubrukt, basseng i kjelleren.

Da guiden var ferdig var det blitt godt over lunsjtid, og vi ba sjåføren anbefale en marokkansk restaurant for å spise litt. Det var ikke noe problem, og vi havnet på et eksotisk spisested like ved den gamle medinaen. Ettersom det er ganske umulig å vite om man liker tradisjonell marokkansk mat, har vi hatt stor suksess med å bestille 5 ulike retter og dele på alt. På den måten får vi ganske sikkert noe som alle liker. Dette måltidet var intet unntak, og selv om Elise ikke var så begeistret for det hun hadde bestilt syntes Frode at det var kjempegodt, så da fikk Elise heller noen kongereker av meg.

 

Silje spiser marokkansk mat med stor apetitt.

Øyvind lurer på om han skal lære seg sånn krølleskrift istedenfor stavskrift........

Vi fikk også tatt et besøk i den gamle medinaen, det gamle byområdet der salgsbodene ligger tett i tett. Silje og Øyvind trengte nye joggesko, og selv om vi er ganske sikre på at det ikke var Nike sko vi faktisk fikk, så var barna veldig fornøyde. Det var deilig å komme tilbake til båten, og kvelden ble tilbragt hos "SY Finn" med spill og lek og prating. Alt i alt svarer det så langt til forventningene å være i Marokko, og det ser ut som neste stopp bli i Esssaoira/ Agadir om noen dager. Over og ut for denne gang!