Som før nevnt hører
det skipperens "plikter" å bekymre seg litt, så her kommer en
oppdatering på bekymringene:
Autopiloten
Den oppmerksomme
leser husker kanskje at autopiloten allerede ut fra Leangbukta kranglet litt og
at problemene gradvis tiltok helt til slutten av Atlanterhavskryssingen. Da vi
ankom St. Lucia tok jeg mot til meg og begynte å skru den fra hverandre. I og med
at Navytech på Høvik hadde rådet meg til å IKKE gjøre dette "annet enn i
desperasjon" hadde jeg ikke særlig håp (men var altså ganske nær
desperasjon). Med god hjelp fra Atlanterhavsmannskap Will fikk vi omsider åpnet
den, selv om det innebar diverse skruing og at to av boltene måtte borres opp.
Inni den er det et salig virvar av tannhjul, men vi klarte å ikke miste noen,
og renset og smurte godt. Spenningen var stor da vi prøvde den på vei ut av
Rodney Bay igjen, og etter noen dager med seiling kan vi nå med stor
tilfredshet konstatere at: 1: Knirkingen er borte, og 2: Clutchen kobler seg nå
ut igjen med en gang når den skal. HURRA!!! Har spart 30 lapper på en ny
autopilot og skal prøve å overbevise Elisabeth at det selvfølgelig bør brukes
på et fint seil når vi kommer hjem. Har i alle fall stor tro på at autopiloten
nå altså varer hele veien hjem og lenger enn det.
Salingshornet
Da vi ankom St. Lucia
tok vi en grundig inspeksjon av riggen en av de første dagene og fant da en
liten sprekk i det ene salingshornet. Dette var både litt overraskende og
selvfølgelig veldig irriterende. Salingshornene ble ikke byttet etter at båten
falt, og jeg er ganske sikker på at sprekken har opprinnelse fra denne
hendelsen. Sprekken var kanskje 1 cm lang og overhodet ikke kritisk, men når
man først har fått en sprekk, legger i alle fall ikke jeg ut på returen over
dammen uten å utbedre den. Etter en del undersøkelser om hva som går an å få
tak i her omkring skjønte vi at vi måtte bestille nytt salingshorn fra Norge.
Som alltid fikser og ordner With Marine til min fulle tilfredshet, og 1 uke før
avreise til Friskus for mine foreldre (som skulle ta det med som
spesialbagasje) ble de hentet. Da oppdaget vi at lengden på godt over 2 meter
godt kunne tas med på Norwegian sitt fly til London, men British Airways ville
ikke ta det med videre fra London… Stønn!!!
Nye løsninger ble
vurdert; både å sende det som flyfrakt med samme fly som foreldrene mine, og
tilsvarende løsninger som spesialbagasje eller flyfrakt med flyet til vårt neste
besøk som kommer med Air France og Air Caribes via Paris. Etter mye om og men
ser det nå ut til at DHL får fraktet greiene fram til Martinique, så vi ber
alle lesere krysse fingre og tær og håpe at det faktisk kommer fra dit.
Groing på båten
Det er jo ganske
varmt i vannet her, så det gror voldsomt under båten. Har stoffet båten med
VC17, et valg jeg er sånn passe fornøyd med. I det er det kobber som skal
hindre groing, men det ser ut som om kobberet begynner å bli brukt opp noen
steder. Før vi dro regnet jeg med å ta opp båten i løpet av Karibien-oppholdet,
men velger nå heller å vente til vi kommer hjem, da det på ingen måte er så
billig som jeg hadde trodd (det er nærmest norske priser). Resultatet er nå at
jeg ofte får en god treningsøkt med å dykke under båten for å vaske vekk groe.
Har fått en slags stang som heter "Skrubbings" som er beregnet på å
bruke fra brygga, men den passer nok bedre for norske forhold. I tillegg fikk
jeg leid dykkerutstyr for en billig penge, fikk skrubbet propellen og byttet
sink, så ser an litt hvordan det blir framover.
Andre bekymringer
Ut over dette har
skipperen i grunnen ikke så store bekymringer om dagen. Det er noen
småbekymringer som:
-
Skal jeg
nå ikke snart slippe å måtte skru opp forgasseren på jollemotoren enda en gang?
-
Mon tro
hvor lenge vaskemaskinen holder, den som til tider blir kjørt dag og natt med
alt fra sengetøy til genoaskjøter?
-
Kan ikke
barna snart lære seg å henge opp vått badetøy i stedet for å legge det i en
haug?
-
Hvorfor
har jeg glemt å legge en øl i kjøleboksen?
…men tror ikke dette
kvalifiserer til at noen syns særlig synd på meg.
Langturlivet er i
grunnen ganske bedagelig om dagen. Om vi har vært i en havn mindre enn en uke
syns jeg at vi har vært der kort, så da har vi vel kommet inn i livsstilen.
Utsikt fra middagen i cocpiten |
Vi har kommet på hele forsiden av "Compass", det månedlige magasinet for seilere i Karibien. |
Frode og Elise prøver Hobie Cat |
Elise styrer! |
Hei Frode - veldig interessant å lese om dine bekymringer, selvfølgelig fordi du så utmerket klarer å fixe "alt". Den kunnskap, erfaring og kompetanse du erhverver deg gjennom alt arbeide gir deg uante jobbmuligheter om du skulle ønske det. Men, mest av alt - veldig god tilfredsstillelse og trygghet. Håper inderlig at autopiloten nå holder godt helt hjem igjen. DHL har vi stor tillit til, og kan bare krysse fingrene ekstra for at salingshornene ankommer som lovet ultimo januar. Vi visste jo at dykkerkurset ikke bare var for fornøyelsens skyld, men vel så mye for å kunne arbeide med/på båten under vannlinjen. Litt gøy må jo det også være, å kunne gjøre dykkerjobber på egen båt. Hva med å anskaffe egne flasker? Øyvind gleder seg jo masse til dere kommer hjem og skal kjøpe ny påhenger, som også kan få han opp i plan på rumperisteren bak jolla. Jo mer dere må slite med den/de gamle motorene, jo lettere blir det å "skrape" dem når dere er hjemme igjen. Keep up with the good work - vi er helt imponert. Hilsen Knut og Eli
SvarSlett