Marinaliv

Hele veien ned gjennom Europa har det stort sett marinaer som har vært alternativet. Vi har slitt med å finne trygge uthavner med godt ankerfeste før vi ankom Spania. Nå er vi atter tilbake i en marina.

Fasilitetene i marinaene er ganske like, men likevel med viktige forskjeller for oss langveisfarende. Det er mye som hjemme er en selvfølgelighet som her betraktes som den rene luksus:

I marina

Nok ferskvann er alltid veldig velkomment. Når vi kan spyle båten, dusje så lenge vi vil, vaske så mange vaskemaskiner vi vil og kanskje til og med fylle drikkevannsflasker, er det ganske annerledes enn der vi måtte lenge på mynter for hvert minutt vi brukte slangen. Sjøvannet er ganske salt, så hvis vi klarer å få spylt vekk det så fort vi er i havn er det en stor fordel med tanke på slitasje av utstyr. Vaskemaskinen bruker mellom 20 og 40 liter for en vask og en dusj noe av det samme. Vi må uansett stort sett stille med egen slange, for på brygga er det bare en kran.

Det er ofte en lang tørkesnor over dekket vårt;)

Nok strøm er heller ikke å forakte. Vi har 16 Ampere sikring inn i båten, så noe mer enn det trenger vi ikke på brygga heller. Det har aldri vært noe problem, men i en marina i Belgia måtte vi betale per kW med mynter, og det ble håpløst dyrt og upraktisk. "Krigen" det ofte hjemme er for å få et ledig støpsel har aldri vært et problem da det er nok av uttak. Vår 16A kurs gjør at vi må tenke på hva vi setter på samtidig, så våre store forbrukere; vaskemaskin, vifteovn, kokeplate og vannkoker kan bare brukes en av gangen, men vi klarer å bruke varmtvannstanken i parallell. Andre småforbrukere kan stå på hele tiden. Når vi forlater marinaer er alltid batteribanken dessuten full.

Trådløst nett er alltid veldig interessant, og her har forskjellene mellom marinaene vært store. Noen steder kan vi laste ned NRK-programmer til øyet blir stort og vått, andre steder er det så vidt vi får sendt en liten mail. Utstyret hos marinaen har selvfølgelig mye å si, men vi merker også stor forskjell forskjellige tider på døgnet om det er mange andre på eller ikke. Faktisk avstand til antennen betyr også mye, og vi har nå veldig lyst på en forsterkerantenne slik at det i alle fall blir litt bedre.

Selve bryggene er også veldig forskjellige fra sted til sted. Faktisk er standarden stort sett mye bedre enn det vi ser i Norge, men noen steder har det vært smale brygger og korte pontonger. I andre enden har de noen steder kjørt små marinabiler ut på flytebryggene (på grunn av tidevann er det bare flytebrygger mellom Cuxhaven og her vi er nå i alle fall). Det er også vanlig med en låst port mellom land og bryggene, slik at tyveri i alle fall blir litt mindre sannsynlig.

De fleste marinaer med respekt for seg selv har dessuten gode toalett- og dusjanlegg, vaskeri og restaurant(er). I og med at vi har do om bord med nylig installerte større tanker, stor dusj, vaskemaskin, og dessuten budsjett til stort sett å lage maten vår selv har vi imidlertid ikke benyttet oss så veldig mye av slike fasiliteter. Til en god marina hører dessuten en god båtutstyrsbutikk. Dette er jo omtrent som en godteributikk å regne, det syns de fleste båtfolk av hannkjønn. Likevel har faktisk førstestyrkvinnen også etter hvert erkjent at det er såpass mye vi trenger av slikt at det er en fordel å ikke måtte tråle hele byen rundt eller langt av gårde for å få det vi må ha tak i.

Før vi dro hørte vi om spesielle "hopp" i havneleien. Det har vi imidlertid ikke sett noe til, da alle marinaene ser ut til å ta betalt per lengdemeter, eller en kombinasjon av lengde og bredde. For oss har vi stort sett måttet ut med mellom 30 og 40 Euro per natt, men det har også vært mer og mindre enn dette. I tillegg har det vært noen rabattordninger som 4. natten gratis og 25% avslag siden vi seiler med ARC-regattaen. Det er ikke til å legge skjul på at dette har gjort betydelig innhogg i reisekassa til nå.

Om ikke et nødvendig onde, tror jeg vi kan oppsummere med at vi til nå drømmer om noe annet enn marina-liv. Men det får vi nok også nok av etter hvert :)

Video; inntrykk fra juni og juli

Her er en video med noen inntrykk fra vår reise i juni og juli.


Inntrykk fra juni og juli from Elisabeth Brattum on Vimeo.

Silje forteller fra Viveiro

Vi badet midt i Biscaya bukta på vei til Spania. Vi så hval, det var veldig kult! Vi så hvalen med halen opp også. 

Vi har hatt første skoledag på Friskusskolen. Noen ganger har vi engelsktime med pappa. Da snakker vi engelsk, og peker i boka. Jeg synes det er morsomt. Sol på engelsk er «sun».

Første dag på Friskusskolen.

I dag var vi på stranda. Der badet jeg, det var litt kaldt, og vi hadde med snorkel og dykkemaske.  Her vi ligger med båten nå bor det en delfin! Den har bodd her i to år.Vi badet med den. Vi har sett den mye veldig nærme båten.

I jolla på vei til stranden

Det er fint å være på langtur. Jeg har fått løs tann. Den er nederst foran. Den er kjempeløs. Jeg gleder meg til den faller ut!

Tanna mi er løs.

På svai

Nå har vi ligget på svai utenfor en liten by i Galicia i Nord-Spania noen dager. Svai har vi jo ligget på mange ganger før, men det føles likevel litt annerledes nå, da vi aldri har ligget så lenge av gangen. Før vi dro hjemmefra var det å ligge på svai selve symbolet på langturdrømmen og det er gøy å leve denne drømmen.

Friskus på svai.

Vi har gjort en del oppjusteringer for at svai-livet skal bli så bra som mulig: Vi har byttet ut den 60 meter lange, syrefaste kjettingen med 100 meter galvanisert kjetting. Dette fordi galvanisert stål er seigere enn syrefast og derfor tåler rykk bedre. Delta-ankeret som ble levert med båten har vi alltid vært fornøyd med, så det beholdt vi. Ankertyper er jo et veldig følsomt tema blant langturseilere, men vi har liksom ikke klart å selv få den helt store temperaturen i denne debatten. For sikkerhets skyld har vi likevel også med oss et ekstra Brucekopi-anker, et spadeanker og litt ekstra kjetting, slik at vi eventuelt kan koble ankrene i serie om vi kommer ut for virkelig røft vær.

Øyvind kjører jolla til stranden.

Videre fikk vi sydd et ankerseil som passer akkurat på nedre del av akterstaget og er skjøtet framover. Det er en trekant på kanskje 2 kvadratmeter som demper svingingene fra side til side betraktelig. Til sist har vi jo også montert Duogen som fungerer som vindmølle når vi ligger på svai.

Etter at vi har funnet en passende ankringsplass og sluppet ut en masse kjetting (skipperen liker helst 5x dybden), monterer vi på en avlaster mellom kjettingen og et kryssholt foran. Det blir dermed ikke ankervinsjmotoren som holder hele båten. Så bakker vi, først forsiktig, så opptil 2000 omdreininger på motoren for å være helt sikre på at ankeret sitter ordentlig. Etter at ankerseilet har kommet opp og roret er sikret i midten (også for å dempe svinging), ligger vi forhåpentligvis trygt og godt.

Her vi nå ligger er det veldig flott med en kjempestor strand rett på innsiden og jolleavstand til supermarked. Vi har fått et "husdyr", en vaskeekte delfin som bor i bukten og stadig vekk leker rundt båten.  Det er høye åser på alle sider bortsett fra den siden der en svær molo beskytter mot Biscaya i nord. Det blir derfor ikke særlig bølger her. Men du verden så det har blåst! Det meste vi har sett på vindmåleren er 39 knop! Da hadde vi stoppet vindmøllen, og vi slang en del fra side til side, men ankeret lå helt fast. Heldigvis var dette på dagtid, så vi fikk tryggheten før nattemørket senket seg.

Flott sandstrand!

Fullt så godt gikk det ikke med gummibåten, som (også på dagtid) blåste rundt med den nye jollemotoren på mens den var fortøyd bak Friskus. Den var ikke under mer enn cirka ett minutt, og det var begrenset med vann som kom inn. Likevel ble det full ferskvannsskylling og deretter tørking. Vi var derfor spente da vi igjen prøvde å starte den. Dessverre var den nesten helt død, og ga fra seg bare et par små hark. Planen er derfor å levere den til en lokal mekaniker, så får vi se om han får liv i den igjen. I mellomtiden får vi bruke den gamle, trofaste motoren.

Dramatisk ble det også en natt da skipperen ikke klarte å sovne fordi det blåste opp. Etter en del sjekking konstaterte jeg at Friskus riktig nok lå like godt som før, men en båt til lo for oss hadde begynt å dregge/drive. Klokken var blitt 01.00 og om bord der sov de åpenbart godt. Vi prøvde med både søkelys, tåkelur og VHF men fikk ingen respons. I mørke og vind hadde vi heller ikke lyst til å begi oss ut i gummibåten. I løpet av en halvtime passerte den heldigvis mellom oss og nabobåten som lå bare 50 meter unna. Vi kunne trekke et lettelsens sukk, men båten fortsatte mot steinmoloen. Heldigvis var det folk på land som tilkalte både biler med lys og til og med politibil med blålys, og til slutt så vi at de våknet og fikk på motoren før det gikk riktig galt. Med ytterligere en båt 50 meter til lo for oss fant ikke skipperen roen før kl. 4 den natten…

Uansett; å ligge på svai er veldig fint, og svai-livet fungerer veldig godt om bord. Selv ikke Elise blir sjøsyk av det lenger, i dag har vi vært på stranda hele dagen, og dessuten er det helt gratis!

Vår kryssing av Biscayabukta

Etter et hyggelig besøk av Svigers valgte vi å sette kursen sørover.Vi har ganske god tid før vår avtale i Portugal i september, så vi ville gjerne få med oss litt mer av Spanskekysten enn bare La Corona. Etter en kikk i havneboken og vindmeldingen falt valget på Viveiro nord i Spania.

Det var sol og et lite vindpust da vi dro ut fra Ile de Groix den morgenen. Elise styrte, og etter en stund kom en flokk delfiner forbi. Dette var tydeligvis ikke samme type som sist, for disse var ikke interessert i å leke i baugen vår. Litt senere kom heldigvis det lekne slaget delfiner, så da ble det nye jubelrop fra barna.

Vinden lot vente på seg, og det ble mye motorseiling. Litt uti nattevankten min kom det noen nye delfiner, og det var valdig annerledes å se dem i lysskinnet fra lanternene. Nå kunne man også se vaken etter der de hadde svømt, og jeg hadde underholdning med dette i en hel halv time. Jeg skulle gjerne hatt et nattbilde av dem, men det var for mørkt.

Det spanske gjesteflagget heises.

Nest dag viste Biscaya seg fra sin mildeste side. Praktisk talt ikke noe vind, og stekende sol. Da vi krysset grensen mellom Frankrike og Spania hadde vi «grensekryssefest» på dekk med godteri og gaver sendt med fra Mormor og Morfar. På ettermiddagen ble det så varmt og  havet var så stille og blått at jeg fant ut at vi måtte bade! Frode var litt motvillig, men lot seg overtale til å stoppe båten og vi ordnet til for bading med tau og fender for å holde seg fast i! Det ble litt av en opplevelse! Vannet var deilig og varmt og med 4000 meter vann under seg blir det nok noe vi kommer til å huske!

Vi kjenner etter om vi har lyst til å bade. Og det har vi!!

En spesiell dukkert midt i Biscaya

Litt etter at vi hadde kommet opp så jeg plutselig noe jeg trodde var en delfin, men dette var et større dyr. Vi hadde fått selskap av en hval! Vi fikk sett den i flere omganger, både litt unna, men også 50 meter fra båten. Den var ca 10 meter lang, og vi tror det kan ha vært en minkhval, som er ganske vanlig i disse farevannene. Vi så den blåse ut av pustehullet sitt, og vi så halen komme opp i været før den dykket ned i dypet!

Hvalen var stor, og vi fikk se den mange ganger :)

Som dere skjønner har kryssingen av Biscayabukta for oss ført til mange store naturopplevelser, så da få det heller være med den vinden det ikke ble så mye av.

Besteforeldre på fransk visitt.

[Gjesteinnlegg fra Farmor og Farfar]

Da vi torsdag for mindre enn 14 dager siden pakket til en ukes seiltur, tikket det inn en sms fra Frode med spørsmål om vi ville komme på noen dagers besøk ombord i Friskus.  De hadde da kurs sydover franskekysten, og tanken var at vi kunne fly til Paris og ta oss videre til et nærmere oppgitt sted pr. bil eller tog.  Invitasjonen kom litt brått på, - vi hadde jo helt andre planer.  Før vi hadde pakket ferdig til seilturen var billettene bestilt!

Etter en avkortet uke på sjøen pakket vi på nytt og fløy til Paris torsdag 13.  Underveis i flyet ble det klart at vi kom til å bli forsinket pga. uvær og midlertidig stengt flyplass i Orly.  Dette medførte at bilutleiekontoret var stengt for kvelden da vi kom dit.  Med ny leiebilkontrakt reiste vi fra Paris i retning Lorient, i stummende mørke (sparsomt med gatelys i Frankrike), regn og 50 mil foran oss.  Det ble en lang tur.  Da var det godt å stige ombord i Friskus kl. 04.30.

Neste dag satte vi kursen mot øya Groix, ca. 2 timers seiltur fra Lorient.  Elise var rorjente og styrte båten sikkert og imponerende hele veien.  Vi kom til en travel og  trivelig havn.  Mye trafikk med ferjer til og fra fastlandet, og spennende å følge med på tidevannet.  Flere meter opp og ned. Svært uvanlig for oss.

Frisk seilas over til øya Groix

Ile de Groix, 7 km lang og 3 km bred, er en populær ferieøy med mange flotte strender, godt egnet for sykling og ikke minst bærsanking.  Vi fant ingen opplysninger om bær i turistbrosjyrene, men med slike mengder bjørnebær som vi plukket langs kyststiene, har vi nå døpt øya for Bjørnebærøya.  Spesielt Øyvind er en tålmodig og ivrig bærplukker, godt hjulpet av Silje og Elise.  Fangsten ble nok til både hjemmelaget bjørnebærsyltetøy og bjørnebærpai.  Det var supergodt.

Bjørnebærpaien ble god!

De hvite strendene var fantastiske.  På stranda ble det lek og solbading.  Badevannet var friskt, men hele familien hoppet likevel i havet!  Det offisielle turistkartet reklamerte for både snilefarm og en geitefarm midt på øya, og vi la i vei for å se hva for noe spennende det kunne være.  Det ble en gedigen og morsom nedtur;  snilefarmen var stengt og vi fant en ubeskrivelig rønnete driftsbygning med noen geiter og myyyye skrot, men barna syns det var veldig morsomt å mate geitene!!  Og hva gjør familien Brattum når de drar på piknik og kun finner en dårlig park med 1 krakk, noen busker  og en søppeldunke?  Farfar arrangerer da leker og konkurranser.  Det ble kjempegøy med ”slå på ring” og kappløp. Det ble rikelig med gym på Friskusskolen den dagen!

Lek og bading på stranden!

Apropos skole.  Skoleåret 2015-2016 på Friskusskolen startet allerede ved avreise fra Norge, og barna viste oss flotte turbøker og tegninger.  Ellers lærer de utvilsomt mye av livet underveis.  Farmor ga sitt undervisningsbidrag i form av strikke- og hekleaktiviteter.  Elise har blitt en habil strikker, Øyvind er en racer på snelle og Silje fingerhekler lange fargerike snorer.

Dagene med familien var kjempehyggelige.  Først og fremst var det godt å oppleve livet ombord.  Nå er det lettere å forestille seg hvordan langturseilerne våre har det.  Barnas lugarer var pyntet med tegninger, klassebilder og kosebamser.  Fra byssa luktet det stadig av Elisabeths hjembakte brød.  Vaskemaskinen arbeidet jevnt og trutt når vi lå i havn og nabobåten kommenterte:  ”Do you have a laundry on board?”  Må også kommentere spørrende franske nabobåter som trodde Frode var litt ”skrudd” da han polerte en allerede skinnende skuteside!  Båtvedlikehold har helt klart en annen standard i Norge enn i Frankrike.

Etter 4 dager om bord tok vi farvel med en glad og fornøyd familie på langtur.  AU REVOIR!

Delfiner-video

Her er en videosnutt av delfinene vi få utenfor Brest.



delfiner brest.movie from Elisabeth Brattum on Vimeo.

Naturopplevelse for livet!

Å feire bursdagen min i båt har nesten blitt en tradisjon, men jeg har aldri feiret den i Brest før :)  Dagen startet med vekking og gaver før vi tak en tur i butikken. Man må jo ha bursdagskake, så vi benyttet anledningen til baking av en kake barna selv fant. Den kunne fint stekes i 3 brødformer, hvilket resulterte i 3 ordentlig barne-pyntede kaker men M&M, krokodiller og gummibjørner:D Ettersom vi har blitt kjent med to tyske båter som også hadde kommet seg til Brest inviterte vi dem over på kake. Det ble et riktig hyggelig lite bursdagsselskap, og jeg var fornøyd med dagen da den var over.

Se så fine bursdagskaker jeg fikk!

Jeg fikk ny seiljakke!

Elise ble plutselig interessert i kart og navigering en kveld, og som alltid med barn må man smi mens jernet er varmt. Frode fant frem kartet, og sammen satte far og datter kursen for vår neste seilas med passer og parallellforskyver. Elise regnet også ut hvor mange mil det ble til sammen før de la det inn på kartplotteren.

Elise stikker ut kursen på kartet.

Tirsdag satte vi kursen mot Lorient, litt lenger ned på den franske Atlanterhavskysten. Vi vi gjerne se litt mer av kysten her, pluss at vi ikke har noe behov for å krysse Biscaya den aller lengste veien. Elise sto til rors den første timen og vi snakket om at nå var vi faktisk i områder med delfiner. Jeg hadde lest at de trives ekstra godt der det er mye strøm, dvs rundt sånne nes som vi skulle runde noen av. Noen timer etterpå satt barna med nesen godt plantet i hver sin skjerm da jeg plutselig så noe som ikke var en bølge; det var DELFINER!! Det tok ikke mange sekundene før alle var på dekk. Elise og Øyvind  rakk å se dem godt, men de forsvant før Silje kom seg opp, men vi  ble stående å speide etter dem. Plutselig så vi det hoppet bak båten og en flokk på ca 15 delfiner kom susende! De svømmer jammen fort, for vi gikk i 8-9 knop. De byttet på å svømme foran i baugbølgen og hoppet og lekte, snudde og kom tilbake. De var der ganske lenge, og vi fikk sett ordentlig godt på dem. Dette var virkelig en naturopplevelse for livet! Elise og Øyvind har sagt hele tiden at noe av det de gleder seg mest til er å se delfiner, så nå er i hvert fall det ønske oppfylt.Alt dette har også Elise levende beskrevet i sitt eget blogginnlegg.

Jippi, vi har sett delfiner!!

Videre på turen fikk jeg testet at min nye seiljakke faktisk var vanntett, det ble noe ufrivillig ofret både ett par Oakleybriller og en gummistøvel til havguden Neptun. Ikke vet jeg hva han skal med det, men jeg håper han får mer bruk for det enn oss. Solnedgangen denne kvelden var knallrød, som på bildet under. Veldig flott var det!

Vi ankom Lorient på natten. Da vi våknet neste dag fant vi fort ut at her var det Keltisk kulturfestival i hele havneområdet. Der er jo gøy med litt ekstra liv, menge små salgsboder og yrende folkeliv rundt oss.  Da vi først hørte sekkepiper syntes vi det var litt eksotisk. Det sto en trio å spilte sekkepipe på omtrent hvert gatehjørne, sånn at lyden fra den ene prøvde å overdøve de som sto på neste hjørne. For å være sikre på at alle fikk med seg alt som foregikk på festivalen hadde festivalledelsen hengt opp høyttalere i hvert 4 tre bortover. Som dere sikkert skjønner er vi nå litt lei av påtvunget sekkepipe over høyttalere, og det er litt rart at det føles som en befrielse når det en gang iblant spilles noe fele eller trekkspill  isteden!

Man vet det er langt igjen når......

Solen har gått ned, og det har blitt helt mørkt ute. Jeg er alene på nattevakt. Barna ligger nede og sover søtt i akterlugaren. Frode tar seg også en hvil. Det er ikke mye å se her ute i mørket. To store fyr ser jeg i det fjerne. Det vil si, det ene ser jeg, det andre ser jeg kun det øverste av lyset fra, det er nemlig så langt unna at det er under horisonten. Styrbord lanterne lyser opp så halve forseilet er grønt. Etter hvert forsvinner skyene og en klar stjernehimmel avdekkes. Jeg gleder meg til vi skal ha nattskole om stjernene med barna, for da kan jeg også lære meg å kjenne igjen litt mer enn Karlsvogna.  Plutselig dukker en knallgul halvmåne frem, og det passer dårlig at Daniel Powter spiller «Bad Day» i øret mitt. Jeg bytter til Happy.

Dagen har gått med til forberedelse av seilasen. Elise har styrt ganske mye siden det hjalp på sjøsyken hennes sist gang. Så har barna stort sett sittet under cockpitbordet med hver sin skjerm fram til de la seg.

 Fyret lengst borte er fremdeles under horisonten. Det er langt igjen.

Det var for mørkt til å ta bilde av stjernene selv, så dette er lånt.

Ankomst Brest i soloppgang