The magic is gone

Det ser ut til at avslutningen i Karibien blir litt annerledes enn vi hadde planlagt. Den siste uken har vi hatt tiltagende problemer med å få start på motoren. Tirsdag morgen oppdaget vi i tillegg at det var noe galt med ladingen til forbruksbatteriene og måtte derfor motvillig returnere fra vår siste, fine ankerplass og gå inn i marinaen i Point a Pitre igjen. I gråværet på vei inn sa Elisabeth det veldig treffende: The magic is gone!

The magic is gone-og det øsregner

I Karibien betyr marinaopphold stort sett jobb, jobb og atter jobb da det er 100 ting som skal fikses. Etter å ha byttet filter på motoren engasjerte vi straks den lokale Volvo Penta-forhandleren, men da de kom ombord startet motoren selvfølgelig prikkfritt 5 ganger på rad. De konstaterte også at ladingen fra motoren var upåklagelig, og henviste oss til et elektronikkfirma. Vi bestilte derfor dem ombord også, men de kunne kommer først 2 dager senere. I mellomtiden kom startproblemene tilbake... Returmannskapet har i parallell blitt engasjert til å skaffe reserve startmotor som de ikke hadde på lager her. Så har vi den i fall det skulle være den som er problemet.

Heldigvis er den norske Hanse-importøren som vi har kjøpt båten av flinke til å følge opp. Etter litt beskrivelse per epost har de raskt og godt kommet tilbake med koblingsskjemaer, manualer og nyttige råd. Pluss i boka der altså.

Vaskemaskinen går når konstant, både fordi det er veldig lenge siden vi har hatt ordentlig tid i marina og derfor har mye klær, håndklær og sengetøy som må vaskes. I tillegg får puter, tau, badetøy og annet seg en liten omgang da det er både strøm og vann inkludert i havneavgiften her (vanligvis er det måler både på vann og strøm). Imidlertid kommer det regnskurer kanskje 10 ganger om dagen, så det er ekstremt fuktig og varmt og tørkingen er en skikkelig utfordring. 

Friskus som tørkestativ

Silje og Elise danser på dekk i regnet

Det er i grunnen ubehagelig varmt her nå. Før vi dro trodde jeg at det kom til å bli sånn hele tiden, men i vintermånedene har det vært akkurat passe varmt og en deilig bris. Nå er det mindre vind, så det er bare shorts, men likevel siler svetten. Et par av nettene har måttet bli tilbragt ute i cockpiten for i det hele tatt få noe som helst søvn.

Vi pakker også ned alt som ikke skal brukes på returen og alt Elisabeth og barna skal ha med seg når de flyr hjem. Båten ser derfor tidvis ut som et kaos uten like. Heldigvis har vi godt med stuerom slik at vi skal få plass til både mannskapet til returen, deres bagasje, og ikke minst godt med mat og drikke for returen.

Silje hjelper til å vaske og pakke vekk jolla

Storseilet fikk seg et par småskader på sist kryssing og jeg har bevisst ventet til rett før retur med reparasjon for å kunne ta med evt. nye skader. Å demontere storseilet på Friskus er en stor jobb da spilene må skrus ut av en spesiell mekanisme og hver mastesleide må løsnes med en bolt som krever verktøy. I tillegg er det 3 reveliner og lazybag. I marinaen holder også North Sails til og etter å ha hentet seilet i dag konstaterer jeg at de leverer like bra kvalitet og service her som hjemme, bare til halv prisJ. 2 spileposer er byttet, et masteleidefeste er reparert, ytterligere vantbeskyttelse er satt på spileposene og akterliket er lappet litt på. Så skal i alle fall seile tåle tøffe forhold på returen.

Vi har også benyttet anledningen til å la den lokale kalesjemakeren forsterke lazybagen litt. Solen har tæret veldig på stoffet og sømmene på denne, og etter at barna lekte hytte i lazybagen en uke i strekk ble det litt for mye for den.

Som hjemme er også tiden kommet for selvangivelse, og vi slipper ikke unna vi heller. Med varierende nett-dekning er det imidlertid et lite prosjekt å få levert inn når man skal endre litt. Ikke akkurat det morsomste å bruke kvelden til, men nå er i alle fall begge selvangivelsene levert.

Elisabeth og barna gleder seg nå mest til å komme hjem en tur (selv om de alle sier de skulle ønske at oppholdet hadde vart lenger). Skipperen gleder seg til litt ordentlig vind i seilene, et nytt eventyr på havet og ikke minst til en guttetur med meget kompetent mannskap. Familien splittes jo nå i 4-6 uker, og det er det lengste Elisabeth og jeg har vært borte fra hverandre siden vi traff hverandre. Jeg har heller aldri vært så lenge borte fra barna. I og med at vi har klart å leve oppå hverandre i snart et år nå, skal vi nok klare alene-tilværelsen også, men litt savn blir det sikkert fra tid til annen.

Ikke bare fryd og gammen her nede nå altså, men slik er vel aldri livet, heller ikke i Karibien. The magic is gone.